fredag 2. august 2013


Noe å tenke over......

Om du er gift , samboer , eller kjæreste ta deg tid til å lese dette.

Jeg kom hjem om kvelden og min kone hadde servert middag , jeg tok henne i hånden og så - jeg må fortelle deg noe. Hun satte seg ned bare stille og spiste, jeg observerte smerten i øynene hennes.
 Plustelig visste jeg ikke hvordan jeg åpnet munnen. Men jeg måttte la henne vite hva jeg tenkte. Jeg vill ha skilsmisse , sa jeg helt rolig. Hun så ikke ut til å bli serig irritert av mine ord, så hun spurte stille HVORFOR????
Jeg unngjikk hennes spørsmål , og dette gjorde henne sint . Hun kastet bestikket sitt og ropte til meg . ER IKKE DU EN MANN? Den kvelden snakket vi ikke mere til hverandre. Hun gråt , jeg visste at hun ville finne ut hva som hadde skjedd med ekteskapet vårt, men jeg kunne ikke gi henne et tilfredstillende svar , jeg hadde mistet mitt hjerte til jane . Jeg elsket henne rett og slett ikke lengere.Jeg syntes bare synd på henne .
Med en dyp følelse av egen skyld, utarbeidet jeg en skilsmisseavtale som sa at hun kunne beholde huset , bilen og en 30 prosent av firmaet.Hun kikket på den og rev den i stykker. Kvinnen som jeg hadde brukt ti år av sitt liv med hadde blitt en fremmend, jeg syntes synd på henne.
Bortkastet tid , energi og ressuser, men jeg kunne ikke ta det tilbake det jeg hadde sagt , for jeg elsket Jane så høyt. Tilslutt skrek hun høyt til meg, og egentlig dette jeg hadde forventet. For det å se henne gråte var faktisk en frigjøring. ideen om skilsmisse , som hadde besatt meg i flere uker syntes å være fastere og klarere nå.
De neste dagene kom jeg hjem sent og jeg fant henne sittende og skrive ved bordet. jeg spiste ikke kveldsmat , men gjikk rett i dvale og sovnet veldig fort fordi jeg var trøtt etter en begivenserik dag med Jane. Da jeg våknet om natten , så satt hun fortsatt der ved bordet .
Dagen etter presenterte hun sine skilsmissevilkår, Hun ville ikke ha noe fra meg, men trengte en mnd varsel før skilsmisse. Hun ba om at i denne mnd skulle vi kjempe sammen for å leve et så normalt liv som mulig. hennes grunner var enkle: sønnen vår hadde sine eksamer i en mnd tid  fremover, og hun ville ikke at vi skulle forstyrre ham med vårt ødlagte ekteskap.
Dette var i grunnen greit for meg, men hun hadde noe mere på hjertet..... hun spurte meg om jeg husket hvordan jeg hadde båret henne inn i huset på brullupsdagen. Hun ba om jeg kunne gjøre det samme hver dag i en mnd. Jeg skulle altså bære henne ut av soverommet vårt til inngangsdøren hver eneste morgen. Jeg trodde hun hadde blitt gal. Bare for å gjøre våre siste dager sammen utholdelig, så jeg aksepterte hennes merkelige forespørsel.
Jeg fortalte Jane om min kones betingelser, hun lo høyt og syntes det var absurd. Uansett hva slags triks hun bruker , så må hun jo innse denne skilsmissen.
Min kone og jeg hadde ikke hatt noe kroppskontakt etter at mine intensjoner ble bragt for dagen.Så da jeg bar henne ut på den første dagen , var vi begge litt klønete. vår sønn klappet bak oss, pappa holder mamma i armene - hans ord brakte meg en følelse av smerte.Fra soverommet til stua så til døren. Jeg gjikk over ti meter med henne i armene, hun lukket øynene og sa lavt , ikke fortell sønnen vår om skilsmissen. Jeg nikket litt opprørt. Jeg satte henne ned utenfor døren. Hun gjikk for å vente på bussen til jobb, jeg kjørte alene til kontoret.
På den andre dagen gjikk det mye lettere. Hun lente seg inn til brystet mitt. Jeg kunne kjenne duften av blusen hennes. Jeg innså nå at jeg at jeg ikke har settsærlig nøye på denne kvinnen på lang tid, jeg skjønte at hun ikke var ung lengere. Det var fine rynker i ansiktet hennes og håret hennes hadde grånet.vårt ekteskap hadde slitt på henne. Et lite øyeblikk lurte jeg på hva jeg hadde gjort med henne.
På den fjerde dagen , løftet jeg henne opp, så fikk jeg en følelse av inntimitet. Dette var kvinnen som hadde gitt 10 år av sitt liv for meg. på 5 -6 dag innså jeg at følelsen av inntimitet vokste igjen, jeg fortalte ikke Jane om dette. Det ble lettere å bære henne ettersom mnd gled forbi.
Kanskje denne daglige treningen gjorde meg fysisk sterkere. Hun skulle velge hva hun skulle ha på seg , hun prøvde ganske mange kjoler, men kunne ikke finne noe som passet, alle mine kjoler har vokst seg større. Jeg innså plustelig at hun hadde blitt så tynn , og det var grunnen til at jeg kunne bære henne mye lettere.
Plustelig slo det meg ...hun hadde gjemt så mye smerte og bitterhet i sitt hjerte. ubevist strakk jeg ut hånden og rørte ved hode hennes.
Vår sønn kom inn og sa ,er det ikke på tide å bære mamma ut- for han hadde dette blitt en viktig del av livet. Min kone gestilkulerte til sønnen vår om å komme nermere , og hun klemte han tett. jeg snudde ansiktet vekk fordi jeg redd jeg skulle ombestemme meg i siste minutt. Jeg holdt henne i armene mine mens vi gjikk fra soverommet, gjennom stua og ut i gangen. Armene hennes omkranset halsen min mykt og naturlig. Jeg holdt hennes kropp tett, det var akurat som på vår brullupsdag, men hennes lette vekt gjorde meg trist. 
På den siste dagen holdt jeg henne i armene mine , så jeg kunne knapt bevege meg ett skritt. vår sønn hadde alerede gått til skolen. jeg holdt henne fast og sa til henne at jeg hadde lagt merke til at vårt liv manglet intimitet. jeg kjørte deretter til kontoret og hoppet raskt ut av bilen uten å låse døren. jeg var redd for at en liten forsinkelse ville få meg til å ombestemme meg, jeg gjikk opp trappen, åpnet døren og sa til Jane , beklager jeg ønsker ikke denne skilsmissen lengere.
Hun var svært forbauset på meg , og deretter rørte hun ved pannen min, har du feber? jeg flyttet hånden hennes fra hodet mitt , beklager Jane sa jeg, men jeg vil ikke skilles.Mitt ekteskap og livet mitt har blitt kjedlig for min kone og jeg ikke verdsatte detaljene i vårt liv, ikke fordi vi ikke elsket hverandre lengere. Nå innså jeg at siden jeg bar henne inn i mitt hjem på vår brullupsdag, så var det meningen at jeg skulle holde henne fast til døden skiller oss.
Jane syntes å plustlig våkne opp ,hun ga meg en kraftig ørefik, å så smalt hun døra igjen og brast i gråt.Jeg gjikk ned til bilen og kjørte bort. Jeg dro innom en blomsterbutikk og bestilte en stor bukkett til min kone. Den unge damen bak disken spurte meg hva jeg skulle skrive på kortet. jeg smilte og sa , JEG VIL BÆRE DEG UT HVER ENESTE DAG TIL DØDEN SKILLER OSS...... Den kvelden kom jeg hjem med blomster i hendene og ett smil, jeg gjikk opp trappene , for å finne min kone i sengen død . Min kone hadde kjempet mot kreften i månedsvis , og jeg var så opptatt med Janes og mine egne behov at jeg en gang ikke hadde lagt merke til det. Hun viste at hun skulle dø , og ville spare meg for den negative reaksjonene fra sønnen vår, i tilfelle vi hadde presset igjennom en skilsmisse....

så i øynene til sønnen vår - ville jeg være en god å kjærlig ektemann.....

De små detaljene i livet er det som virkelig betyr noe i ett forhold. Det er ikke det store huset , bilen eiendeler eller penger i banken. Disse skaper kanskje et miljø som bidrar til lykke , men det kan ikke gi lykke i seg selv.........